Jeg skulle animere en baby´s fysiske utvikling, fra fødsel til at ungen er oppe og
går på egne bein. Alt dette på 1 ½ minutt.


Jeg ble kontaktet av tre flotte fysioterapeuter (og mødre til 13 barn) som i tillegg til ordinær praksis
var igang med sin tredje opplysning- og undervisningsfilm.
Dette var en fantastisk øvelse for meg å studere bevegelsene til et lite barn.
Jeg hadde ikke barn selv på dette tidspunktet, men det har vært gøy å kunne kjenne igjen fasene
ettersom jeg siden har blitt mor til 4.

Eks: Først et ganske hjelpeløst barn med ukontrollerte bevegleser. Hodet må holdes oppe av en voksen.
Blikkontakt er viktig. På mageleie prøver barnet selv å holde hodet oppe, ufrivillige velt ved snuing, før
kryping skyver barnet seg gjerne i en sirkel (pivotering), krypingen går også ofte bakover i førstningen,
og barnet trenger trøst og oppmuntring, gjerne med en ball. Opp på fire, gynging, flotte ryggstrekkere,
koordinering med ben og armer. Å reise seg opp ved å holde seg fast i noe, gjerne en favorittside når
man skal ned på gulvet igjen... gå langs etter, med noe å holde seg fast i.
Mange rumpefall, godt at bena er så korte…

Deretter går animasjonen inn i hverdagen til en småbarnsfamilie, som svært mange kjenner seg igjen i,
og min jobb er gjort.

Selve videoen er på 50 minutter og er tenkt som en film som skal være utgangspunktet til samtaler.
Jeg tror at dette oppdraget er starten for mine egne tanker om hva en film kan bety, mer enn bare
til underholdning.

Det er mye vi vanlige folk ikke tenker på, men som fysioterapeutene studerer med falkeblikk. De kan
oppdage mangt bare ved å se den lille beveger seg.
Det ble mye prat om hvordan vi bruker kroppen til å handle og uttrykke oss. Denne lærdommen har jeg
hatt mye glede og nytte av senere til andre filmer. Jeg synes alltid det er spennende å bare iakta og
studere folks adferd, og da blir det heller aldri kjedelig med “ventetid"...